Historie

av Willy Østberg

For omtrent 10 000 år siden trakk isen seg vekk fra de områder som utgjør Oppegård. Da isen forsvant sto havet 150 meter høyere enn i dag, og bare de høyeste delene av Oppegård strakk opp av havet. Landskapet steg raskt etter at tyngden av isen forsvant. Men i flere tusen år var for eksempel Svartskog en øy, og Gjersjøen en fjordarm forbundet med Bunnefjorden og Årungen.

Spor etter mennesker

Det var på denne tiden de første menneskene slo seg til i vårt område. De første spor etter mennesker i Oppegård er steinalderboplasser, flintavslag og steinøkser som er 7-8 000 år gamle. Disse menneskene var nok ikke bofaste, men levde som et veidefolk og drev jakt, fiske og sanking for å få mat til livets opphold. Disse fulgte viltet på deres trekkveier, og var stadig på farten i sin søken etter byttedyr eller fisk og andre sjødyr.

For ca 3-4 000 år siden begynte folket smått med å dyrke jorden og å holde husdyr, og de eldste dyrkningsspor etter korn som er funnet i Oppegård er ca 4 000 år gamle. Den gang var det små åkerlapper som ble dyrket, ofte i asken etter nedbrent skog, såkalt svedjebruk. Etter et par tre år var jorden utpint fordi man ikke kjente til at jorden trengte jødsel for å kunne gi en tilfredstilende avling. Derfor flyttet også disse tidligere jorddyrkerne fra sted til sted, og fant nye jordlapper å dyrke når jorda de dyrket begynte å gi små avlinger. Det finnes flere bronsealderrøyser i Oppegård som kan være fra 2 500 til 3 500 år gamle.

Gårdshistorien

Man regner med at det som nå er Oppegård i sin tid har vært utmarka eller allmeningen til to urgårder. Disse to urgårdene var Fåle nede ved Pollenvannet ved Nesset, og gården Fløysbonn som nå ligger i Oppegård. Man mener også at Gjersjøen var dele (eller gjerde) mellom disse to allmenningene. Derfor er det høyst sannsynlig at den eldste gården i dagens Oppegård er Fløysbonn, selv om den ikke lå i Oppegård før 1948. De andre gårdene er så på forskjellige tidspunkter i historien utskilt først fra urgårdene, og så av andre gårder igjen. Gårdene på østsiden av Gjersjøen har opprinnelig hørt inn under Fløysbonn, mens arealet til gårdene på vestsiden av Gjersjøen har hørt til urgården Fåle.

Gården Oppegård, eller Yppigard som den eldste navneformen var, er sannsynlig ryddet og utskilt fra Fåle et par tre hundre år etter Kristi fødsel. Fra omtrent samme tid kan gården Sætre være, og omfattet da også det som senere har tilhørt Greverudgårdene. I årene 700 - 900 etter Kristi fødsel ble så gårdene Sjødal, Dal, Li, Vassbonn, Hvitebjørn og Kullebund ryddet, mens gårder som Greverud, Ekornrud, Ormerud, Kurud, Grønmo, Bjørnsrud og Bålerud m.fl. ble ryddet i tidlig middelalder dvs. i årene 1100-1350.

Før Svartedauen i 1350 var det 22 gårder i oppegård mens de fleste ble lagt øde under den store mannedauen, og det tok 100-200 år før de fleste ble tatt i bruk igjen. I gårdsmatrikkelen fra 1523 er det nedtegnet 17 gårder i Oppegård sogn, og disse danner grunnlaget for kommunevåpenet med de 17 trekantene.

Kirke og skole

Den første kirken i Oppegård ble reist på Svartskog der den nåværende Oppegård kirke står. Dette var en liten stavkirke og ble kalt Gjerdarud kirke, og sognet hette Gjerdarud sogn og hadde egen sogneprest. Man regner med at denne kirken ble reist en gang mellom 1150 og 1200, og kirkebolet hadde eienandeler i flere gårder i sognet, også i nabosognene. I 1380 var Gjerdarud så tynt befolket etter at Svartedauen hadde herjet, og dessuten var prestemangelen så stor at det ble bestemt at Nesodden og Gjerdarud sogn skulle slås sammen, med én prest, hvor Nesodden ble hovedsognet og Gjerdarud annex-sognet.

Det var på den tiden bare gårdene vest for Gjersjøen som hørte til Gjerdarud sogn, mens gårdene øst for Gjersjøen hørte til Akers sogn. Dette varte helt til midt på1600-tallet. Stavkirken på Oppegård stod helt til 1722. Da ble den revet og en litt større tømmerkirke ble reist på det samme stedet. Denne stod til 1875, da den ble erstattet med den nåværende kirken på stedet. Oppegård kirke var i privat eie fra 1724 til 1841. Blant de som eide kirken finner vi sogneprest Ruge Antoni Müller på Ljansgodset, Christian Pedersen, sønn på Vestre Greverud og eier av gården Granerud på Nesodden, samt familien Sjødal på Sjødal gård i Oppegård. Oppegård kirke på Svartskog var den eneste kirken i bygda helt til Kolbotn kirke stod ferdig i 1932.

Første omgangsskole

I 1780 fikk Oppegård sin første omgangsskole, den startet opp på Sjødal gård høsten 1870. Omgangsskolen var en uke på hver gård, hvor læreren fikk mat og husly på gården den uken skolen var der, mens barna ble sendt hjem hver dag fordi de måtte hjelpe til på gården. Sognet ble delt opp i tre skolekretser eller roder, hvor skolen gikk på omgang mellom gårdene. Skoleåret varte i 12 uker. Først i 1863 fikk Oppegård sin første skolestue på Bålerud på Svartskog, og i 1868 kom det en skolestue på Kullebund for barna som bodde på østsiden av bygda.

I 1910 kom den første skolestua på Greverud. Så i 1914 ble en ny og større skole tatt i bruk på Kolbotn, med fire klasserom og sløydsal i kjelleren. Men i 1921 og 1922 gjorde kommunen et skikkelig løft ved å bygge henholdsvis Greverud og Kolbotn skoler, som er i bruk den dag i dag.

Kommunikasjon

De eldste veifar kan vi finne flere steder i kommunen. De går gjerne nord/syd og over isrygger og høydedrag. I øst har vi oldtidsveien som er over 3 500 år gammel. Inntil denne finnes flere gravrøyser fra jernalderen, og det berømte "kongebordet" som er en omfallen bautastein. Denne er motiv i ordførerkjedet i Oppegård. Vi finner også et meget gammelt veifar som går fra slorene ved Flåtestad over Stangåsen, Kantoråsen og Rikeåsen. Det samme er tilfelle på Svartskog, den såkalte Hvitebjørnveien. Disse veifarene var hovedveifar sydover til Sverige og Danmark og var kun stier eller rideveier.

Først i 1636 gir kong Christian IV en forordning om å bygge om oldtidsveien til en kjørevei for hest og vogn, men det tar flere tiår før veien er fremkomlig. Det var bøndene som ble pålagt veiarbeidet, og det som ble pålagt var ikke det som ble prioritert høyest. Bøndene hadde dessuten mange pålagte arbeidsoppgaver av øvrigheten. Denne nye veien ble flere steder lagt i lettere partier, og bygget med grøfter og overhøyde slik at vannet kunne renne av veien. Veien fikk navnet Den Fredrikshaldske Kongevei, og var hovedveien sydover fra Kristiania helt til den gamle Mosseveien ble bygd i 1860-årene.

Fjordene som vinterveier

Om vinteren ble også Gjersjøen og Bunnefjorden brukt som veier. I 1857 ble det anlagt flere brygger langs Bunnefjorden, og en dampskipsforbindelse mellom Svartskog, Nesodden og Kristiania ble opprettet. Dette gjorde at det ble utparsellert flere tomter på Bålerud gårds grunn, og flere velstående Kristianiabeboere bygde sine hus her ute, enten som helårsbolig eller som sommerbolig. En av de som kjøpte seg hus her ute var polfareren Roald Amundsen som bodde her fra 1908 til 1928.

Jernbanen i 1870

I 1879 ble jernbanen anlagt gjennom Oppegård, og en stasjon ble anlagt i vår kommune. Det var stasjonen Oppegård, som ble anlagt helt syd i kommunen, på grensen mot Ski. Navnet har skapt en del forviklinger i årets løp, da Oppegård kirke lå i Svartskog. Det samme gjorde gårdene med dette navnet, og det første postkontoret i bygda het Oppegård poståbneri og lå på Svartskog. At stasjonen lå et helt annet sted i bygda skyldtes at statsbanene brukte navnet på sognet.

Nå flyttet tyngdepunktet i Oppegård seg etterhvert til stasjonsområdet. Det ble utparselert boliger rundt stasjonen, og jernbanen førte med seg arbeidsplasser. Et nytt postkontor ble også opprettet på Oppegård stasjon.

Først i 1895 fikk Kullebund et eget stoppested hvor togene stoppet fire ganger i døgnet, men kun på signal. Så i 1912 fikk Kolbotn egen stasjon, og fra da skjøt utbyggingen fart rundt Kolbotn stasjonsområde. Fra 1918 ble stasjonen på Myrvoll opprettet og boligområdet rundt Myrvoll vokste gradvis.

600 personer i 1900

I 1915 ble Oppegård utskilt fra Nesodden som eget herred, og med én stemmes overvekt i herredsstyret ble det bestemt at kommunesenteret skulle ligge på Kolbotn og ikke på Myrvoll som mange mente var det naturlige fordi det lå midt i bygda.

I året 1900 vardet 600 personer som var bosatt i Oppegård, mens det i 1915, da Oppegård ble egen kommune, var økt til ca 1700. Fem år senere, i 1920, var folketallet kommet opp i over 4 000. I årene 1960-1977 hadde kommunen sin sterkeste vekstperiode, hvor folketallet økte fra ca 7 000 til over 16 000. Dette skyldtes stor satsing på boligbygging, men også det at vann- og avløpsproblematikken ble løst i disse årene. Dessuten hadde det en betydning at vi fikk en utvikling av næringslivet i kommunen.

I forrige århundre var det skogen og gårdsbrukene som skapte arbeidsplassene. Ljansbruket var i mange hundre år den største arbeidsplassen, med tømmerhogst, sagbruksvirksomhet, kruttverk, møller, høvlereri og kassefabrikk. Det fantes selvfølgelig også enkelte små håndtverksvirksomheter som hjulmaker, skomaker, skredder og smed.

Etter hvert ga jernbanen, posten, kommunen og annen offentlig virksomhet flere arbeidsplasser. Oppegård sparebank ble stifteti 1925. Det dukket opp flere landhandlerier, og andre forretninger, samt selvstendige næringsdrivende som snekkere, rørleggere, elektrikkere, murere, malere, leger, tannleger, advokater o.l. Noe småindustri dukket også opp, så som en snekkerbedrift, elektrisk fabrikk osv. De første store virksomheter som hadde behov for litt mer arbeidskraft var Odlo fabrikker, EFA fabrikker, Kolbotn trelast, Industrimontasje m.fl. På 1960-tallet kom så storbedriftene Ford Motor, Den Norske Remfabrikk, Casco, Sætre Kjeks m.fl., mens på 1970- og 80-tallet kom bedriftene Kodak, Unitor, Volvo, Bosch, Stabburet og IBM. 

Aktuell informasjon

Lokalhistorisk arkiv 
Oppegård historielag
Middelaldergårdene