Skolens historie

Hentet fra "50-års jubileumsheftet" - Knut Eidem samtaler med fhv. bygningssjef Karl A. Thingsstad.

Kolbotn skole anno 1954"De som bygget Kolbotn skole i 1920 var fremsynte menn. De tenkte på kommende generasjoner. Men det skulle komme dem dyrt. Ved neste kommunestyrevalg ble nesten alle som hadde stemt for å reise de nye folkeskolene på Greverud og Kolbotn strøket av listene. Velgerne mente at de var stormannsgale. De sløste med pengene. Dermed hadde de mistet tillit. Det er tidligere bygningssjef i Oppegård kommune, Karl A. Thingstad, som forteller dette. Han kom til Kolbotn og Oppegård som bygningsinspektør i 1920, og ble øyeblikkelig satt til å føre den daglige kontrollen under arbeidet med de nye skolene.

Det var vanskelige tider den gang, fortsetter han, og vi må forstå at det ble snudd på hver krone og øre. Like fullt mente den oppsatte byggekomiteen at det var dårlig pengepolitikk å bygge for snaut, og for billig. Man måtte opp i 900.000 kroner pr. skole. - ikke bare for å dekke dagens behov, men behovet for de år som fulgte. Byggekomiteen som bestod av gardbruker Trygve Hansen ved Kullebund hovedgård (formann), herredskasserer Wilhelm Bærø, byggmester Karl Ingebrightsen, skolestyrets formann ordfører Harald Johnsen, og formannskapsmedlem Harald Bergh, var byggekomité for begge skolene. Til arkitekt ble valgt Godtlib Øiseth, som var ansatt hos byarkitekten i Kristiania - det var først og fremst han som ble ansvarlig for de nye skolene som reiste seg i hovedstaden på denne tiden. Begge Oppegårdskolene likner følgelig meget på de skolene som vi den dag i dag ser på Bryn, Nordstrand og andre steder. Alle var støpt i samme form, så og si. Oppegård-skolenes byggmester var Oskar Hansen, Kolbotn, i samarbeid med sin svoger, den tyskfødte murmester Eberling, Oslo.

Men før jeg går videre i denne orienteringen vil jeg kort fortelle om skoleforholdene på Kolbotn, og bygda - sett under ett - i årene før 1920. Den eldste skolen hadde vi på Svartskog, Oppegårds første sentrum. Den ble anlagt i 1863, i skolebygningen bodde bl.a. klokkeren - følgelig gikk også skolen under navnet Klokkergarden.

Allerede i 1868 fikk Kolbotn den såkalte Gamleskolen, som ble reist syd for kirketomten og vis a vi bakermester Nordberg. Gamleskolen hadde først bare ett klasserom, men ble senere utvidet til to. Tomten var en gave fra en mann som het M. Anker, han eide Kullebundbråten, som i sin tid var utskilt fra Kullebunden Hovedgård. Han gav bort 580 kvadrat alen, men skylddelingsmennene fant ut at dette var foruroligende stort, og erklærte at bare 306 kunne passere. Motiveringen for dette kom til uttrykk i følgende: «Det hele er kun et lite bjerg. Det vil være galt at ta ut så meget av Norges jord»

Allerede i 1913 ble gamleskolen for liten. Man begynte å merke tilflyttingen til kommunen, og den neste skolen på Kolbotn ble reist langs Mastemyrveien - den seinere Middelskolen.

Herredskasserer, Wilhelm Bærøe, tegnet skolen og 3 mål ble kjøpt av Trygve Hansen. Men også denne gang ble det bråk - ikke minst nådig var far til tomteselgeren, som i herredsstyret sa følgende: - Jeg burde vel ha tidd stille når sønnen min får såpass god betaling. Like fullt vil jeg si at det er skammelig at man bruker 3 mål til skoletomt.

Men allerede få år etter, i 1919 ble det igjen nødvendig å se seg om etter nok en skoletomt.

Hele 15 mål gikk med denne gang, kjøpt inn av Kullebunden Hovedgård - i bakkene opp mot Ormerudtoppen. I løpet av de siste 6 årene hadde tilflyttingen vært så stor at man kunne begynne å snakke om en prekær skolesituasjon rundt Kolbotn sentrum. Man måtte bl.a. for en tid leie Steinor bedehus til skolelokaler, videre ble også loftet på Gamleskolen tatt i bruk. På den seinere Middelskolen var det mer enn fullt i de fire klasseværelsene.

En byggekomité ble satt ned for de påtenkte folkeskolene på Greverud og Kolbotn, de skulle stå ferdige henholdsvis høsten 1921 og 1922.

Kommunen finansierte byggene ved å ta opp lån i Oslo Sparebank, 1 million kroner i alt. Restbeløpet måtte skaffes på vanlig måte, over kommunebudsjettet og ved fylkesbidrag. Vi begynte å skyte ut på Kolbotn våren 1920. Selve byggearbeidet tok til temmelig nøyaktig ett år etter. Arbeidsstokken bestod av bygdas egne karer. Grunnforholdene var meget gode. Steinmassene gikk stort sett med til planeringen og forstøtningsmur, mens de peneste ble brukt til forblinding - det vil si at vi dekket betongmuren med naturstein, bade for å gjøre det holdbart og dekorativt. Den dag i dag kan vi altså se grunnmuren slik vi formet den i 1921 og 1922.

Navnet Kolbotn skole

Navnet vårt har vi på en måte forfatteren Oskar Bråten å takke for. I Oppegård kommunes historie kan vi lese om den store navnestriden i 1919, foranlediget av at Norges Statsbaner ønsket skrivemåten av de tre stasjonsnavnene Kullebunden, Myrvold og Oppegaard forandret i pakt med den nye rettskrivingen. Herredsstyret oppnevnte en komité til å komme med forslag, forfatteren Oskar Bråten var formann. Det er han som kommer med velbegrunnet forslag om å forandre Kullebunden til Kolbotn. Han konkluderer med å si «Det er et greit navn. Et godt navn. Et norsk navn. Et vakkert navn». Flertallet i komiteen støtter dette forslaget, mens mindretallet går inn for formen Kullbunn, subsidiært Kølabånn. Dette er overlærer M. Grans forslag, og det er minst like velbegrunnet. Herredsstyret gikk mot en stemme inn for formen Kullbunn, men departementet bestemte at stasjonen, telegrafen og posten skulle hete Kolbotn. I kretsmøte 10/10-1920 ble navnet diskutert, det ble anført at det var sendt så mange protester inn til departementet at det slett ikke var avgjort enda hva det endelige resultatet ville bli. Møtet vedtok til sist følgende: «Foreldremøtet avholdt på Kullebunn skole 10/10-1920 protesterer på det skarpeste mot at skolestyret har forandret skolekretsens navn til Kolbotn og fordrer det gamle navn bibeholdt, dog med den forandring som av herredsstyret anbefalt - Kullebunn». Resolusjonen ble sendt skolestyret, formannskapet og departementet. Skolen kom til å bli hetende Kolbotn, dette navnet er således litt eldre enn skolen her. Av og til når en ser hvordan barna radbrekker navnet og skriver f.eks. Kålbåten, må en sende overlærer Grans en tanke som anførte mot forslaget Kolbotn, at «det er fremmed for uttalen og uten eksistensrett i sydøst-norsk dagligtale» 

LITT AV SKOLENS HISTORIE 1922-68

Ny skole - nye læreplaner

I forbindelse med byggingen av de to nye skolene, Greverud og Kolbotn, ble det i 1921 nedsatt en plankomité til å revidere skoleplanene. Lærer Nils Moksnes var komiteens formann.

Plankomiteen kom frem til at byskoleloven burde gjøres gjeldende for 4, 5, 6 og 7 klassetrinn. Skoletiden pr. uke for disse trinnene skulle utvides til 24 timer. Forslaget gikk ellers ut på at ferdighetsfagene skulle bli vesentlig styrket. Bl.a. skulle jentene ha hele 4 timer husstell pr. uke både i 6. og 7. klasse. Dette var for så vidt rimelig nå når kretsene skulle få tilfredsstillende lokaler både for sløyd, husstell og håndarbeide.

Plankomiteens protokoll er oppbevart på skolen. Den viser at komiteen gjorde et meget grundig arbeide. De fikk også tilslutning både fra skolestyret og tilsynsnemndene. De gamle skoleplanene ble revidert i samsvar med forslaget for de to skolekretsene. Bålerud skolekrets på Svartskog ble holdt utenfor denne reformen, da det ikke var mulighet for å få gjennomført de nye planene med de lokalene som fantes der.

Den nye skolebygningen og de nye skoleplanene la forholdene vel til rette for at barna i kretsen skulle få undervisningen på høyde med den barna fikk i nabokommunen Kristiania. En viktig forutsetning var det at det ble knyttet dyktige lærere til skolen. I 1922 var Ivar Vartdal tilsynslærer ved Kolbotn skole. Han ble avløst i 1925 av Per Årset, som fungerte i stillingen helt frem til 1950. Flere av de andre lærerne, som ble ansatt i denne tiden, forsatte ved skolen i både tredve- og førtiårene. Frk. Marie Schiseng, som ble ansatt allerede i 1912, og hadde tjenestegjort både i gamleskolen og i Mastemyrveien, var ved skolen helt til 1956.

Det var en stabil lærerstab som underviste på beste måte. I 1924 uttaler tilsynsutvalget, som har vært til stede ved årets avgangsprøve, at «resultatene var overraskende gode og jevne». I kretsmøte i 1932 takker en av foreldrene for den tiden hans barn fikk på skolen her var av den beste».

Da den nye normalplanen for byfolkeskolen kom like før krigen, ble det anledning til å innføre engelsk, som frivillig fag i 7. Klasse. Det ble straks søkt etter lærer til dette, og Kolbotn skole, var sammen med Greverud, trolig en av de første landsfolkeskoler som fikk engelskundervisning for sine elever.

Det står lite i skolens protokoller fra krigstiden. To av elever fra den tiden har fortalt litt om hvordan skolen fungerte, og hvordan det var å være elev i krigstid. Dette kan en lese i deres hilsen til Kolbotn skole.

Samarbeide skole - hjem styrkes

Etter krigen ble arbeidet med å fornye og forbedre skolen tatt opp med ny iver. Allerede i mai 1946 behandlet tilsynet forslag om også å la småskolen gå over til byskoleordningen. Forslaget fikk kretsens fulle støtte.

I 1947 beslutter tilsynet å henstille til befolkningen å yte et lite beløp til tilsynets innsamling til skoleradio. Et opprop ble trykt og sendt til alle hjem. Innsamlingen ga som resultat hele kr. 1231,-. Etterpå holdt tilsynsutvalget og K.I.L`s brytegruppe en felles tilstelning for det samme formål. Det var oppvisning i bryting, utlodning m.m. Tilstelningen, som var meget vellykket, ga ytterligere kr. 364,-. Sammen med tilskudd fra fylket, ble det nok til å installere et sentralt radioanlegg. Befolkningen i kretsen hadde vist at de var villige til å yte noe for skolens videre utvikling og fremgang.

På kretsens valgmøte i 1949 var Werna Gerhardsen tilstede og holdt foredrag om skole og hjem.

I 1950 ble Trygve Kvåle tilsynslærer etter Per Årset. I samarbeide med tilsynsutvalget ble det arrangert foreldremøte i gymnastikksalen i november 1950. Møtet ble godt besøkt, ca 250 mennesker. På programmet stod foredrag om «ungdom og yrkesvalget». Skolebarna sang og deklamerte, guttemusikken spilte og det var en manende appell fra tilsynslæreren til foreldrene om å slutte opp om skolen. Skolen var akkurat da nymalt innvendig. Etter møtet var det anledning for foreldrene å bese alle klasserommene.

I 1951, riktignok ett år for tidlig, ble skolens 30-års jubileum feiret. Kommunestyret bevilget kr. 1000,- til Kolbotn og Greverud skoler på deling. Dagen ble feiret 24. oktober med festprogram for elevene om formiddagen og festmøte for foreldrene om kvelden.

Allerede i februar 1951 ble tanken om at skolen burde få en mødreforening, brakt på bane av Trygve Sabel. I møtet i tilsynet i april 1952 foreslo Anna Negård at det burde startes et foreldrelag. En komité bestående av Anna Negård, Astrid Helland og Randi Bøhmer fikk i oppdrag å forberede dannelsen foreldreforening ved skolen. Den 24. september samme år ble foreningen stiftet. Møtet ble ledet av kretsformannen, Rolf Bergan. Det var godt fremmøte, bl.a. var varaordfører Carl Nord og flere av herredstyremedlemmene til stede. Anna Negård ble valgt til foreningens første formann.

Barna fra Svartskog

I 1951 hadde skolestyret vedtatt at Barna fra Bålerud skolekrets skulle overflyttes til Kolbotn skole. Byskoleordningen var ikke blitt gjort gjeldende ved Bålerud. Dette ble vel i noen grad oppveiet av at Bålerud skole hadde en meget dyktig lærerinne i mange år, frk. Magda Huseby. På denne tiden skulle hun gå av for aldersgrensen. Dette var i skolesentraliseringens glansperiode. Mange av barna som bodde i kretsen, hadde svært lang skolevei allerede. Alt i alt er det forståelig at tanken om å transportere elevene til Kolbotn dukket opp. Banksjef Ivar Svendsen, som bor på Svartskog, var en av dem som måtte sende barna sine med skolebuss. Han forteller følgende fra denne tiden:

«Da spørsmålet om å nedlegge Bålerud skole omkring 1950 ble reist, medførte dette at diskusjonens bølger gikk høyt og debatten på de møter som ble holdt i sakens anledning var tildels sterkt følelsespreget. Stedets befolkning var splittet i to leire, en for - og en mot flytting.

Som forståelig er var det særlig den eldre befolkningen på Svartskog som stillet seg skeptisk når det gjaldt å nedlegge det som måtte sies å ha vært det kulturelle sentrum i denne del av kommunen. Skolen hadde helt siden den ble grunnlagt i 1863 vært møtestedet, ikke bare til daglig for stedets skolebarn, men også de voksne samlet seg på skolen når viktig avgjørelser skulle tas i forskjellige saker som vedrørte distriktet.

Som skole betraktet hadde imidlertid Bålerud skole ikke fulgt med i utviklingen, og det ble mer og mer klart at skulle barna på Svartskog få det samme undervisningstilbud som de øvrige barna i kommunen, måtte enten Bålerud skole bygges ut, hvilket barneantallet ikke dannet noe grunnlag for, eller så måte man frakte barna over til Kolbotn skole. Det sist nevnte ble som kjent tilfelle, dog ble det gitt klart uttrykk for at så snart barneantallet på Svartskog ga grunnlag for det, ville spørsmålet om å etablere skole igjen på Svartskog, bli tatt opp til ny vurdering.

Da skolen ble nedlagt, ble eiendommen omdøpt til «Solheim», som nå eies av Svartskog idrettsforening, og Bålerud Sanitetsforening under navnet A/L «Solheim», og gjør tjeneste som forsamlingslokale, så forsåvidt fyller «skolen» enda en misjon på Svartskog.»

I de første årene hadde kommunen en egen buss til skoleskyssen. Sjåfør var Rolf Bergan. Veiene på Svartskog var den gangen enda brattere og smalere enn de er nå, så hvis skolebussen var litt forsinket vinterstid, fryktet lærerne det verste. Heldigvis gikk det bra og har gjort det hittil. Etter at «kommunebussen» ble for gammel, har Oslo-Follo Busstrafikk kjørt skoleruta. Barna fra Svartskog har vært et fint innslag ved skolen. Vi har sett på Svartskog som «det forjettede land», heller enn noen avkrok. Dit har mange klasser i årenes løp reist på skoletur og blitt kjent med denne vakre del av bygda. Svartskogbarna har vært entusiastiske guider.

«Ekspansjonen i 50- og 60-åra»

Utover i 50-åra ble det nødvendig å utvide klassetallet. De nye boligområdene på Hellerasten og Ødegården førte til en sterk økning i elevtallet. I 1956 var det 3 paralleller på alle trinn, så nær som 7., 20 klasser i alt. Alle spesialrom ble benyttet som klasserom, likevel måtte mange klasser vandre rundt. Det ble selvsagt også langt flere lærere enn før, 18 i alt, slik at det gamle lærerværelset var helt «stappfullt» når alle var til stede. Det ble vanskelige arbeidsforhold både for elever og lærere i denne tiden. For å avhjelpe noe ble 2 småklasser overført til losjelokalet «Skogsland»

Høsten 1957 flyttet skoleinspektør Kvåle. Den nye skoleinspektøren Helge Johnsgard, fungerte som overlærer inntil Osvald Haugen ble ansatt våren 1958. Han hadde vært lærer ved skolen i mange år og var godt kjent med forholdene.

Skolen ble utvidet med en paviljong med 5 klasserom i 1959. Den fikk en fin plassering utenfor det gamle skoleanlegget oppunder Rikåsen. Samme år stod den første ungdomsskolen ferdig, og alle 7. klassene flyttet dit, slik at vi fikk bare 6 klassetrinn.

Det varte ikke lenge før skolen var like sprengt igjen. Det tok tid før det kom skole på de nye boligfeltene. I mellomtiden ble også Ingieråsen-feltet bygget ut. I 1963 hadde skolen 4 paralleller på noen trinn, men da var også Sofiemyr skole opprettet, foreløpig i den gamle realskolen i Mastemyrveien, og bare med småskole. Siden 1964, da Sofiemyr skole stod ferdig, har klassetallet holdt seg på 14 - 15 og elevtallet på vel 300.

Utbyggingen av Kantorfeltet har forårsaket sterkere økning i det siste, slik at vi regner med å få 18 klasser i løpet av de nærmeste 2 - 3 år.

I 60-åra ble de bygningsmessige forhold dårligere og dårligere ved det gamle skoleanlegget. Gymnastikk- og toalettfløyen var den første delen som ble bygget om. Høsten 1966 var denne ombyggingen ferdig. For å bevare den arkitektoniske helhet utvendig ble uværsskuret gjort om til garderober og dusjanlegg. De gamle utedoene ble gjort om til kontorer for tannlege og lege. Nye toaletter ble installert i skolekjøkkenets gamle vaskekjeller. Den elektriske vaskemaskinen som var skaffet til skolekjøkkenet, hadde jo forlengst gjort trestamper og bryggepanner overflødige."

Mer av dette intervjuet har det ikke lykkes oss å få tak i ………..